Et 2025-blikk på min prediksjon fra 2018

«Artificial Intelligence and Robotization – Are we ready for the revolution?»

Mange frykter at AI og automatisering vil ta jobbene deres. De har gode grunner til det. Men hvis ledere klarer å se forbi kortsiktige effektiviseringsgevinster og i stedet utnytter teknologiens innovasjonspotensial, kan vi skape bedre jobber og et bedre samfunn.

Å være nostalgisk over jobber som forsvinner til teknologi, er som å sørge over at penicillin gjorde gravere arbeidsledige.

Diskusjoner om AI og automatisering handler ofte om jobber som vil forsvinne, for eksempel Oxford-rapporten som estimerte at 47% av dagens yrker kunne forsvinne. Men det er minst like viktig å forstå hvordan teknologien kan endre jobber, ikke bare fjerne dem.

Et utfordrende poeng fra Garry Kasparov

I mars 2018 arrangerte Deloitte sin tenke- og gjøresmie Center for the Edge en dialog med Garry Kasparov. Han utfordret ledere i både privat og offentlig sektor:

«Vår største utfordring er ikke at jobber forsvinner på grunn av teknologi, men at de ikke forsvinner raskt nok.»

Poenget hans var ikke at mennesker er overflodige, men at alt vi gjør der vi kan beskrive og standardisere hvordan vi gjør det, vil maskiner etter hvert gjøre bedre. Når det skjer, bør vi slutte å kjempe for å bevare jobber som uansett vil forsvinne og heller bruke teknologien til å skape nye former for arbeid.

Alt vi gjør der vi vet hvordan vi gjør det, vil maskiner gjøre bedre. Punktum.

Frykten er forståelig

Er det urimelig å frykte at automatisering ikke vil frigjøre kreativitet, men koste deg jobben? Mange ledere er fortsatt sterkt fokusert på kortsiktige resultater. Selv de som forstår behovet for å gjøre organisasjonen mer innovativ, begrenser seg ofte til å forbedre dagens drift.

I en Deloitte-undersøkelse blant 1600 toppledere oppga flertallet at den største trusselen mot selskapet er nye forretningsmodeller muliggjort av ny teknologi. Samtidig preget dette i liten grad strategien deres, som ofte handlet om å forbedre eksisterende produkter, tjenester og kutte kostnader.

Institusjoner som slukker innovasjon

Som John Hagel har påpekt: Vi har alle vært kreative. Som barn var vi nysgjerrige, lekne og eksperimenterende. Men institusjonene våre trener oss gradvis bort fra dette.

Skolen lærer oss at det lønner seg å tilpasse seg en felles standard. I arbeidslivet formes vi av metrikker som premierer effektivitet og straffer avvik. Da blir det fristende for ledere å se AI først og fremst som et kostnadskuttverktøy, og skepsisen til teknologien øker.

Robotiser deg selv (før noen andre gjør det)

Jeg robotiserte jobben min en gang. Før studiene jobbet jeg i kundeservice med en endeløs ringeliste. Jeg fant programvare som kunne automatisere arbeidsoppgavene, og etter mye prøving og feiling hadde jeg et system som skreddersydde e-post til alle på listen, ti ganger raskere og bedre enn jeg klarte manuelt.

Hva gjør du når du har bygget en robot som gjør jobben din bedre enn deg, uten behov for kaffepauser, søvn eller lønn? Jeg viste det til CEOen. Han oppfordret meg til å fortsette å eksperimentere, og i tiden som fulgte fikk jeg utvikle flere nye løsninger, og ble tilbudt en ny rolle: å lede et nytt internt innovasjonsteam.

Men hva hvis jeg ikke hadde hatt tillit til at ledelsen verdsatte meg og kollegene mine på lang sikt? Ville jeg valgt annerledes?

Se sjakkbrettet med fantasi

Utfordringene forsterker hverandre: institusjoner som hemmer kreativitet, ansatte som motsetter seg teknologi som kan erstatte dem, og ledere som ikke legger til rette for radikal innovasjon.

Ledere må unngå å likestille effektivisering med innovasjon. Strategien bør muliggjøre radikal innovasjon, og målene bør utfordre og inspirere, samtidig som ansatte får rom til å eksperimentere med ny teknologi. Det skaper energi og tiltrekker talenter både i og utenfor organisasjonen.

I stedet for å sørge over jobbene som forsvinner, bør vi gjenoppdage åpenheten vi en gang hadde, og forestille oss sjakkbrettet langt inn i fremtiden før vi tar neste trekk.