Delt skjerm fra filmen: en KI-assistent som leser puls, søvn og restitusjon tilbyr å utsette et møte klokken fem, mens Daniel Sunde-Hansen sitter på trikken
Perspektiv 19. aug. 2026 KI Menneske-maskin Fremtidens arbeid

Brikken i hånden min er den minst integrerte teknologien jeg eier

Debatten om menneske og maskin åpner med implantater. Det er den delen vi kan se, og den delen som betyr minst.

Jeg har en NFC-brikke i hånden. Den åpner assistenten min, og den skaper pålitelig ubehag i middagsselskaper. Men av alt jeg tar på i løpet av en dag, er det teknologien jeg er mest bevisst på. Jeg merker den hver eneste gang. Målt med forskningens egen målestokk er den knapt integrert i det hele tatt.

«When technology becomes part of you» – kortfilm med professor Carlos Velasco og meg, publisert av Handelshøyskolen BI på LinkedIn. Forskningen bak: Velasco, Motoki, Petit, Andersen, Alaei og Gustafsson (2026), Psychology & Marketing.

Fremtiden jeg vil ha gir oss flere muligheter

Jeg er langsiktig optimist. Jeg tror på teknologien som forskningen bak denne filmen utforsker: systemer som blir evner vi har, som gir større selvstendighet og utvider det mennesker er i stand til. Forskningen skiller mellom fusjon, der teknologi blir en kroppslig forlengelse, og symbiose, der menneske og system deler handlingsrom. Det er en fremtid verdt å bygge.

I filmen snakker professor Carlos Velasco og jeg om teknologi som slutter å være noe vi bruker og begynner å bli en del av oss. Det er nettopp der verdien ligger. Det er også der de kortsiktige bekymringene mine begynner.

Menyen lages før du bestiller

KI former allerede hva vi ser før vi velger. Du får tre alternativer og velger ett. I protokollen står det at mennesket bestemte. Systemet bestemte hva som fikk bli et alternativ. Algoritmisk kuratering snevrer inn utvalget og former arkitekturen rundt valgene dine, og selv med «mennesket ved roret» kan vi ta en meny formet av KI for vår egen smak.

Det hjelper lite å beskytte menneskets siste klikk hvis ingen kan undersøke hva som skjedde før knappene dukket opp. Autonomi kommer til å handle mindre om det siste klikket vårt, og mer om hvordan menyen ble laget.

Jeg kjenner menyen fordi jeg bygde kjøkkenet

Jeg får reell verdi fra KI-agentene mine fordi jeg har formet rollene og konteksten deres, og fordi jeg kan utfordre resonneringen deres. Jeg vet hvordan menyen ble laget fordi jeg bygde kjøkkenet. Det er slik autonomi ser ut i praksis: ikke friheten til å velge en knapp, men evnen til å se hvordan alternativene ble til, og endre dem.

Det er også der styringen må begynne. Hvem valgte alternativene? Hvilke muligheter ble sortert bort? Kan avgrensningen sees, utfordres og overprøves? Merker noen det når den endres?

Langsiktig optimist, kortsiktige bekymringer

Brikken i hånden min er synlig. Jeg merker den hver gang. Menyen er det ikke.

Så la oss bygge en fremtid der folk kan se hvordan menyen ble laget, og endre den.